lørdag 9. juni 2012
Frøkentur
Sol, blå himmel og 7 minus ga oss en nydelig start i Vadsø i starten av mars. Det var godt å komme i gang på turen og stor lykke over at pulkene kom fram like hele som ved innsjekk i Oslo.
Pulkene ble klargjort på skistadion i Vadsø, mens den firbente alaska-huskyen Gaisha hoppet opp og ned og ulte av glede. Vi tobente var nok like spente vi også, da vi sto klare med ski på beina og pulker på slep. Kristin skal tilbakelegge ca 700km, men Karin "bare" skal gå ca 500km.
Men målet er langt der framme og godt er det. Vi vil være lenge på tur og veien er målet.
De neste dagene gikk vi vestover på Tana-Varanger løypa. -10 grader, blå himmel, sol og fullmåne om kvelden. Et flott nordlys spilte på himmelen og underholdt oss. Det var lite snø i år, men nok til at løypa var skuter kjørt. Og vi møtte to ildsjeler for Tana- Varanger løypa som var ute for å kjøre opp og merke løypa. Utenfor løypa gikk vi i løssnø til over knærene, så vi satte stor pris på løypa vi gikk på. Varangerhalvøya byr på et kupert terreng med vidde og bjørkeskog.
Vi gikk 25-30 km om dagen og morgenen fredag 9 mars ankom vi Tana.
Fra Tana fulgte vi et skuter spor over fjellet og kom inn på løypa til Finnmarksløpet og inn på Laksefjordvidda. Inne på vidda møtte vi en familie som var ute på tur. De inviterte på middag og vi hadde en trivelig kveld sammen i lavoen deres. Vi ble bortskjemt med godt kjøtt og god drikke, der vi satt rundt en varm vedovn.
Geisha var ikke så fornøyd med å bli igjen aleine ved teltet vårt denne kvelden. Protesten ble å gnage over barduner på teltet og gnage over stroppene på en av pulkselene. Vel, da lærte vi hvor lang avstand telt og hund må ha :)
Under denne etappen møtte vi deltakerene til Finnmarksløpet. Det var gøy og imponerende å se deltakerene og hundene. Og vi sekunderte etter beste evne da deltakerene lurte på hvor langt det var igjen til spannet forran. Vi hadde også et trivelig møte med to funksjonærer for Finnmarksløpet. Alle vi møter lurer jo på hvor vi er på vei. Folk er så koselige og imøtekommende.
Før nedfarten til Levajok tok vi av vestover for å gå i fjellene mot Karasjok. Men det ble så sterk vind så vi gikk ned mot tregrensa og fant en liten plass i le for den værste vinden og slo leir. Det ble en natt hvor vinden rusket godt i teltet. Dagen etter var Karin dårlig og slet med sterke magesmerter. Vi bestemte oss for å ligge i ro en dag. Dagen etter var Karin fremdeles i dårlig form og det ble bestemt at hun skulle komme seg ned til lege. Det var ca 6 km på skuterløype ned til Levajok fjellstue.
Det var ikke noe gøy å gå hver vår vei. Det var ikke sånn det skulle bli. Men Karin har ikke noe valg, for noe er galt.
Kristin og Geisha dreier vestover for å passere Rasttigaisa og ned til Karasjok. De siste 35 km til Karasjok tok tid. Kristin og Geisha kom under tregrensa og vasset i snø til skrittet.
Kristin og Geisha dreier vestover for å passere Rasttigaisa og ned til Karasjok. De siste 35 km til Karasjok tok tid. Kristin og Geisha kom under tregrensa og vasset i snø til skrittet.
Karin får haik til Karasjok og lege. Sissel har kommet og sammen pakker vi om så Sissel og Kristin kan forsette. Det er en tung beslutning å ta at Karin må reise hjem herfra på grunn av en betennelse i magen.
På strekningen fra Tana til Karasjok har vi gått fra 7,5 km
opp til 35 km. Mye fint vær, men også dager med nedbør og sterk vind.
Sissel og Kristin forsatte Frøkenturen vår og fullførte med å nå Narvik 9. april. Les om resten av turen på www.frokentur.com
lørdag 31. mars 2012
Løs hæl? Hva skjedde?
"Er du en rutinert Fri Flyt leser, født på 80-tallet eller tidligere, er det store sjanser for at også du har svingt deg med løs hæl i skogslier og fjellsider. Men gjør du det nå?"
Dette var redaktør Erlend Sand sin innledning i siste utgave av Fri Flyt.
Og jeg er en telemarkkjører; eller var. Akkurat som flertallet har også jeg festet hælen de siste årene. Også på topptur. Men hvorfor?
Året er 1993 og jeg tømmer sparegrisen for penger og kjøper meg kombipakke med Åsnes Sondre, Rottefella super telemark binding og lave Crispi lærstøvler. Selv om jeg har kjørt alpint i mange år, så er det noe med telemarksvingen og teknikken som tiltaler meg. Fjelltur, kjøre telemarksvinger, hoppe, gå. Alt på et par ski. Fantastisk! Frihet! Og skiene ble brukt til alt. I marka, i Tryvann, i Kvitfjell, på fjellet. Alt! Vi kjørte sving med motvri og hofteknekk. Og hoppet med opptrekk.
Da jeg deltok i mitt første telemarkrenn i Tryvann i 1996, hadde jeg Åsnes ekstrem ski på 190cm med selvlysende Rottefella bindinger. Og støvlene var fremdeles i lær, men hadde fått et par spenner og var mye stivere.
Nå skjedde det mye med alpinski og svingteknikk. Men i telemark konkurranser holdt vi fast ved smale ski, motvri og skrensende svinger.
I 1997 skulle også telemarkkjørerene få kjøre skjærende svinger. Og på sommerskiskolen dette året fikk vi trene på å kjøre skjærende svinger på altfor lange Atomic ski. Og vi fikk også prøve ut splitter nye plaststøvler, Scarpa T1.
Til sesongstart i norgescupen 97/98 hadde jeg nye røde Scarpa T1 race støvler. Og dette var også første sesong der det ikke var regler for innsving på skiene. Noe som åpnet for bedere ski og skiteknikk. Vi var mange som kjørte norgescupen og 1998 var vi så mange at NM for senior og junior ble arrangert på forskjellige steder.
"Alle" kjørte telemark. Og det nye utstyret ga oss nye muligheter. Men fremdeles med all friheten en løs hæl gir til toppturer og skileik.
Og vi hadde det veldig gøy. I min gamle bil, kjørte Nina, Anne Marit og jeg rundt om på trening og konkurranser. Vi kjørte uendelig mange dager på ski og uendelig mange mil i bil. Norges cup og fjelltelemark renn. Sommer samlinger på Folgefonna og Stryn med freestyle-jentene og på Juvass på storslalåm trening.
Så hva skjedde?
Etter at jeg la opp med konkurranser, ble det mer fokus på fjellet igjen. Og med toppturer ble det egentlig naturlig å velge randonee og derfor også alpint i bakke. Det er jo heller ingen stor hemmelighet at du får mer ut av skiene med å feste hælen. Og bedere støvler!! Super G i Kvitfjell ga nye skiopplevelser og det ble litt som å oppdage alpint på nytt.
Dessuten er det et vekt spørsmål. Det virker som at telemarkutstyr til topptur-bruk har gått seg bort på vekta.
Selv om jeg har festet hælen, så har alle årene med telemarkkjøring og skileik, renn og trening gjort at jeg i dag har en utrolig stor skiglede.
Dette var redaktør Erlend Sand sin innledning i siste utgave av Fri Flyt.
Og jeg er en telemarkkjører; eller var. Akkurat som flertallet har også jeg festet hælen de siste årene. Også på topptur. Men hvorfor?
Året er 1993 og jeg tømmer sparegrisen for penger og kjøper meg kombipakke med Åsnes Sondre, Rottefella super telemark binding og lave Crispi lærstøvler. Selv om jeg har kjørt alpint i mange år, så er det noe med telemarksvingen og teknikken som tiltaler meg. Fjelltur, kjøre telemarksvinger, hoppe, gå. Alt på et par ski. Fantastisk! Frihet! Og skiene ble brukt til alt. I marka, i Tryvann, i Kvitfjell, på fjellet. Alt! Vi kjørte sving med motvri og hofteknekk. Og hoppet med opptrekk.
Da jeg deltok i mitt første telemarkrenn i Tryvann i 1996, hadde jeg Åsnes ekstrem ski på 190cm med selvlysende Rottefella bindinger. Og støvlene var fremdeles i lær, men hadde fått et par spenner og var mye stivere.
Sponset av Tua, Norrøna og Skandinavisk høyfjellsutstyr. |
Nå skjedde det mye med alpinski og svingteknikk. Men i telemark konkurranser holdt vi fast ved smale ski, motvri og skrensende svinger.
I 1997 skulle også telemarkkjørerene få kjøre skjærende svinger. Og på sommerskiskolen dette året fikk vi trene på å kjøre skjærende svinger på altfor lange Atomic ski. Og vi fikk også prøve ut splitter nye plaststøvler, Scarpa T1.
Til sesongstart i norgescupen 97/98 hadde jeg nye røde Scarpa T1 race støvler. Og dette var også første sesong der det ikke var regler for innsving på skiene. Noe som åpnet for bedere ski og skiteknikk. Vi var mange som kjørte norgescupen og 1998 var vi så mange at NM for senior og junior ble arrangert på forskjellige steder.
"Alle" kjørte telemark. Og det nye utstyret ga oss nye muligheter. Men fremdeles med all friheten en løs hæl gir til toppturer og skileik.
Anne Marit og Karin klare for NM. Vi tok medaljer begge to |
Så hva skjedde?
Etter at jeg la opp med konkurranser, ble det mer fokus på fjellet igjen. Og med toppturer ble det egentlig naturlig å velge randonee og derfor også alpint i bakke. Det er jo heller ingen stor hemmelighet at du får mer ut av skiene med å feste hælen. Og bedere støvler!! Super G i Kvitfjell ga nye skiopplevelser og det ble litt som å oppdage alpint på nytt.
Dessuten er det et vekt spørsmål. Det virker som at telemarkutstyr til topptur-bruk har gått seg bort på vekta.
Selv om jeg har festet hælen, så har alle årene med telemarkkjøring og skileik, renn og trening gjort at jeg i dag har en utrolig stor skiglede.
lørdag 28. januar 2012
Visund, en tur til ettertanke
Visund er plattformen med best mat i hele Nordsjøen. Men har også et ivrig spinning miljø og en velbrukt gymsal. Etter en time med helikopter ut fra Florø, kommer vi til Visund.
Jobben vi skulle gjøre her ute, var arbeid i forbindelse med ny livbåt stasjon. Flere av livbåtene i nordsjøen oppfyller ikke kravene til hva disse skal tåle lenger. Så da er det på tide å bytte de ut eller oppgradere de. På grunn av for høye bølger ble vi også flyttet bort til Statfjord C i to dager. Før været roet seg og vi kunne flytte tilbake til Visund.
Men det var også her på Visund at vi i Beerenberg mistet en kollega i høst. Meldingen om at Krit var savnet var vanskelig å forstå. En god kollega og en dyktig fagmann. Alltid smilende og i godt humør.
Krit hadde en stor interesse for foto. Mange bilder finnes på facebook og på bloggen hans www.yokorat.blogspot.com
Mange spørsmål er ubesvarte og vi får nok aldri vite hva som skjedde. Dette ble en tur til ettertanke!
En lang høst uten snø
Det har vært en lang høst uten snø. Det har blitt en del surf både i Norge og Kanariøyene. Ikke det at jeg er noe god eller flink til det. Men veldig ivrig!!!
Da vi var på Fuerteventura i november, møtte vi piratene ombord på Fulmar. De er ute å seiler et år og det var gøy å treffes igjen. Følg med på bloggen deres på www.syfulmar.blogspot.com . Dagene ble brukt til strandliv og surf. Herlig ferie!!!
Ellers har jeg vært noen turer til de andre Kanariøyene og surfet sammen med min venn Ricardo. Og en del turer til Stadlandet.
Da vi var på Fuerteventura i november, møtte vi piratene ombord på Fulmar. De er ute å seiler et år og det var gøy å treffes igjen. Følg med på bloggen deres på www.syfulmar.blogspot.com . Dagene ble brukt til strandliv og surf. Herlig ferie!!!
Ellers har jeg vært noen turer til de andre Kanariøyene og surfet sammen med min venn Ricardo. Og en del turer til Stadlandet.
Bare etter ti timer hjemme, ble jeg utskremt til CCB basen på Ågotnes og en inspeksjonsjobb sammen med AGR. Riggen Songa Delta lå inne på basen.
Etter et par dager på CCB, ble det ny tur ut offshore. Denne gangen til flyteriggen Deep Sea Bergen og nattskift. Også dette var inspeksjon.
Abonner på:
Innlegg (Atom)