Frøkentur

Sol, blå himmel og 7 minus ga oss en nydelig start i Vadsø i starten av mars. Det var godt å komme i gang på turen og stor lykke over at pulkene kom fram like hele som ved innsjekk i Oslo. 

Pulkene ble klargjort på skistadion i Vadsø, mens den firbente alaska-huskyen Gaisha hoppet opp og ned og ulte av glede. Vi tobente var nok like spente vi også, da vi sto klare med ski på beina og pulker på slep. Kristin skal tilbakelegge ca 700km, men Karin "bare" skal gå ca 500km. 

Men målet er langt der framme og godt er det. Vi vil være lenge på tur og veien er målet. 

De neste dagene gikk vi vestover på Tana-Varanger løypa. -10 grader, blå himmel, sol og fullmåne om kvelden. Et flott nordlys spilte på himmelen og underholdt oss. Det var lite snø i år, men nok til at løypa var skuter kjørt. Og vi møtte to ildsjeler for Tana- Varanger løypa som var ute for å kjøre opp og merke løypa. Utenfor løypa gikk vi i løssnø til over knærene, så vi satte stor pris på løypa vi gikk på. Varangerhalvøya byr på et kupert terreng med vidde og bjørkeskog. 

Vi gikk 25-30 km om dagen og morgenen fredag 9 mars ankom vi Tana. 

Fra Tana fulgte vi et skuter spor over fjellet og kom inn på løypa til Finnmarksløpet og inn på Laksefjordvidda. Inne på vidda møtte vi en familie som var ute på tur. De inviterte på middag og vi hadde en trivelig kveld sammen i lavoen deres. Vi ble bortskjemt med godt kjøtt og god drikke, der vi satt rundt en varm vedovn. 

Geisha var ikke så fornøyd med å bli igjen aleine ved teltet vårt denne kvelden. Protesten ble å gnage over barduner på teltet og gnage over stroppene på en av pulkselene. Vel, da lærte vi hvor lang avstand telt og hund må ha :)

Under denne etappen møtte vi deltakerene til Finnmarksløpet. Det var gøy og imponerende å se deltakerene og hundene. Og vi sekunderte etter beste evne da deltakerene lurte på hvor langt det var igjen til spannet forran. Vi hadde også et trivelig møte med to funksjonærer for Finnmarksløpet. Alle vi møter lurer jo på hvor vi er på vei. Folk er så koselige og imøtekommende. 

Før nedfarten til Levajok tok vi av vestover for å gå i fjellene mot Karasjok. Men det ble så sterk vind så vi gikk ned mot tregrensa og fant en liten plass i le for den værste vinden og slo leir. Det ble en natt hvor vinden rusket godt i teltet. Dagen etter var Karin dårlig og slet med sterke magesmerter. Vi bestemte oss for å ligge i ro en dag. Dagen etter var Karin fremdeles i dårlig form og det ble bestemt at hun skulle komme seg ned til lege. Det var ca 6 km på skuterløype ned til Levajok fjellstue. 

Det var ikke noe gøy å gå hver vår vei. Det var ikke sånn det skulle bli. Men Karin har ikke noe valg, for noe er galt.
Kristin og Geisha dreier vestover for å passere Rasttigaisa og ned til Karasjok. De siste 35 km til Karasjok tok tid. Kristin og Geisha kom under tregrensa og vasset i snø til skrittet.

Karin får haik til Karasjok og lege. Sissel har kommet og sammen pakker vi om så Sissel og Kristin kan forsette. Det er en tung beslutning å ta at Karin må reise hjem herfra på grunn av en betennelse i magen. 

På strekningen fra Tana til Karasjok har vi gått fra 7,5 km opp til 35 km. Mye fint vær, men også dager med nedbør og sterk vind.

Sissel og Kristin forsatte Frøkenturen vår og fullførte med å nå Narvik 9. april. Les om resten av turen på www.frokentur.com