Pakket og klart!

Etter litt klabb og babb med billetter og overvekt, er vi veldig klare for høst sesong i Yosemite.

kamkiler, kamkiler, kamkiler

Nye baggasje regler er gøy og fører til overvekt uansett. Men nå har nesten alt fått plass i bagger og sekker.

Jotunheimen, terapi og ny rute!!

Etter at min gode venn Arne omkom i en klatreulykke tidligere i sommer, har lysten til å klatre vært veldig liten. Men etter litt buldring i Stange-skogen og en lang runde med meg selv, kjente jeg at lysten kom snikende tilbake. Målet ble å gjennomføre noen av turene Arne og jeg hadde planlagt å gjøre sammen. Og vår felles venn, Bakkeng, var ikke vanskelig å få med på terapi-tur.
Oppvarmingen ble Austabottraversen i strålende vær.

På toppen av store Austabottind

Karin og Bakkeng

Senere på turen fikk vi erfare hvor mye breene har minket og hvor lite snø som var igjen i fjellet i år. På tur over Riingstindane, kom vi fra Stølsmaradalsbreen og opp i Vikingskard. Her har breen trukket seg veldig tilbake. I tillegg hadde ruta opp på midtre Riingstind (sørryggen) rast ut i første taulengde. Vi fulgte derfor ryggen direkte isteden. Dette gir klatring av grad 5 hvor fjellstøvler, med fordel, kunne vært byttet ut med svasko. De to neste taulengdene var betydelig lettere.

Svalbard med pulk og randoski

I juni var Håvard og jeg på ski tur på Svalbard. 15 dager på skitur, med tunge pulker, randonee utstyr og masse god mat. Kort oppsummert gikk vi 250 kilometer på ski med pulk, topptur nesten hver dag og 7000 høyde meter. Jeg gikk ned 3 kilo og la på et par tusen fregner. Litt usikker på om Håvard hadde noen flere kilo å miste. Han hadde stortsett vært på tur siden påsken og var i tidenes ski form.

Camp ved tre kroner

Utsikt fra Centralen

Kontrasten fra Svalbard turen i fjor er enorm. Da satt vi i dunjakke i -40 og var kjappe med å spise litt. Nå sitter vi i ulltrøya og nyter sola.

Karin på vei ned fra Devikfjellet. Osbornebreen i bakrund

Håvard på vei ned fra Polhøgda

To pulker på toppen av Esmarkbreen

Det er så mye å gjøre på ski på Svalbard. Det er synd vi bare har 15 dager denne gangen. Toppene ligger på rekke og rad rundt oss. Det er så utrolig mange muligheter for nedkjøringer. Sola skinner. Det er helt stille og Ymerbukta ligger speilblank langt der nede.

På vei ned gjennom morenen og ut på fjordisen er rifla aldri langt unna. Vi ser stadig sel som dukker opp fra hullene sine. Og det slår meg at vi tross alt går midt i matfatet til isbjørnen. Flere ganger krysser vi ferske bjørnespor. Vel nede og langt ut på iskanten i Ymerbukta ble vi hentet av båten Polargirl.

Da er jeg i gang!
I denne bloggen, kan dere lese om fritiden min og om jobben min. Kommer sikker til å legge ut en del bilder også.

Av yrke er jeg sikringsleder for tilkomstteknikk. Dette innebærer å utføre arbeid i høyden ved hjelp av tau og klatreteknikker. Vi jobber i et arbeidslag og jeg er ansvarlig for sikkerheten og metode valget til laget. Jeg jobber stortsett offshore på norsk sokkel.

Fritiden min fyller jeg naturlig nok med klatring i alle varianter.

Men også sykling, ski og trening. Friluftsliv er viktig for meg. Ikke bare langturer, men vel så viktig for meg er friluftsliv i hverdagen. Å kunne løpe i skogen eller spenne på seg langrennskiene å suse avgåre. Jeg setter stor pris på å sitte på huk å plukke blåbær eller bade i et tjern. Eller finnes det noe bedere enn å sitte ved et bål en kald høstnatt eller ligge på et varmt svaberg en sommer dag? De nære opplevelsene kan være enorme!

Men jeg skal innrømme at jeg er glad i langturer også. Mange klatreturer til USA og lange ski og fotturer på Svalbard. Og klatring og tur i norske fjell gir også livet mening.